fredag 19. september 2014

10 for Grete

I morgen er det duket for årets "bonusmil" for min del, nemlig Oslo maraton og 10 for Grete. Startnummer er i boks, nå venter bare en dårlig natts søvn, og så er jeg klar!


lørdag 6. september 2014

Vips, så var dagen her!

I dag var dagen vi har ventet på siden i vår. I slutten av april fikk jeg et innfall, og spurte Ove om ikke vi skulle melde oss på 10-kilometeren under Grimstad maraton. Hvor det kom fra vites fortsatt ikke, for jeg hadde aldri vært noen jogger. Minstefrøken var ikke mer enn en drøy måned gammel, og vi hadde nærmest grodd fast i sofaen det siste året, minst. Da Ove svarte "ja, hvorfor ikke?", var det ikke annet å gjøre enn å melde oss på. Jeg tror i grunnen ingen av oss hadde helt troa, men samtidig føltes september som en halv evighet frem i tid. Vi begynte å trene i midten av mai, og da vi fullførte Skagerrakmila i slutten av juni innså vi at dette faktisk var gjennomførbart. Så ble Ove syk, og det ble opp til meg å fullføre det vi hadde begynt på. Gjennom hele sommeren holdt jeg stand. Jeg løp tidlig om morgenen og sent om kvelden, for midt på dagen hadde jeg mer enn nok med å holde ut i varmen, samt spise store mengder is. 

Så var det brått slutt på sommeren, og september nærmet seg med stormskritt. Plutselig var dagen her. Nedtellingen på mobilen min lyste mot meg i dag morges: "Today is the day!". 

Etter en god frokost, satte vi kursen mot Grimstad. Treåringen skulle være med på barneløpet, så vi var ute i god tid. Det begynte å regne noen få minutter før barneløpet startet. Typisk! 




Dessverre var startskuddet så høyt at familiens yngste deltaker ble redd, eller rettere sagt vettskremt. Løpet var ødelagt, og hun måtte dessverre bryte etter et par hundre meter. Heldigvis ble dagen reddet av premien som ventet i målområdet; sjokomelk og bolle. 

Mens Ove og treåringen var ute i regnværet, søkte jeg, minstefrøken og medbragt mormor/barnevakt (takk igjen!) tilflukt på kafé for litt påfyll av næring og tålmodighet hos minstefrøken. Selfie blant folk kommer inn under kategorien "rimelig pinlig". Selfie mens man ammer blant folk er enda verre, så bildet under ble tatt i dårlig kvalitet og full fart. Jepp, jeg ser ut som et spøkelse... Likblek med tanke på det nært forestående løpet kanskje?



Så var det tid for oppvarming. Friskis&Svettis arrangerte fellesoppvarming i startområdet. Ikke helt min greie, så jeg tok noen runder rundt kvartalet istedet, sammen med de fleste mannlige deltakerne. Tydeligvis var ikke glad-aerobics med jubelrop og discomusikk noe for dem heller...

Brått var det tid for start. Regnet høljet ned. Like greit, så forsvant morsmelksølet som dekket halve t-skjorta mi før start... Den første kilometeren gikk i kø gjennom smale bygater. Beina føltes greie, og jeg jobbet meg fremover i feltet til jeg nådde andre som holdt ca samme fart som meg. Kilometerne gikk greit unna. Jeg løp forbi folk både i oppover- og nedoverbakkene. Det føltes bra! (Jeg velger å fokusere på dem jeg løp forbi, ikke alle som løp forbi meg...) Jeg irriterte meg litt over rotete merking av hvor langt jeg hadde kommet (eller kanskje det var jeg som rotet??), men kunne ikke gjøre annet enn å stå på. 

Jeg passerte både heiagjengen min og drikkestasjonen i løpet av et par hundre meter ca halvveis i løpet. God stemning, og fin flyt! Apropos heiagjeng; det var imponerende mange, været tatt i betraktning, som stod langs løypa og heiet. Heiing langs veien og musikk på øret, og plutselig var det bare et par kilometer igjen. Takket være løypebefaringen visste jeg at det var hovedsakelig nedoverbakke igjen frem til mål, så jeg økte farten litt. (Trodde jeg i hvert fall; det viste seg nemlig i ettertid at jeg holdt rimelig jevn fart hele veien.) Vips, så var det bare oppløpssida igjen, og plutselig var jeg i mål! 



Det var merkelig stemning i målområdet, når jeg ser tilbake på det. Hvor ofte ser man tett i tett med smilende og fornøyde mennesker sitte/stå/henge avslappet rundt i byen med mat og drikke i øs pøs regnvær? Været spilte vel i grunnen ingen rolle på det tidspunktet... 

Heiagjengen min ventet med håndkle, nyinnkjøpt for anledningen. 


Og resultatet? Nummer åtte i min klasse! 


Målet var å fullføre på under timen. Jeg sier meg derfor meget fornøyd med 55:15!! Det er nesten ni minutter bedre enn på Skagerrakmila. Selv om løypene ikke kan sammenliknes, er det likevel et klart bevis på at jeg har forbedret meg siden før sommeren. Fordelen med å ha en treåring med energinivået på topp fra morgen til kveld, en baby som ikke sover om natta og en syk mann, er at trening i hele sommer har føltes forlokkende. Alenetid, fritid, rene rekreasjonen..... :)


Om denne fruen legger løpeskoene på hylla nå som målet er nådd? Langt ifra! Om to uker venter "10 for Grete" i Oslo. Og det blir vel neppe siste gang jeg knytter på meg skoene det heller...  

søndag 31. august 2014

Løypebefaring i Grimstad

I dag la vi søndagsturen til Grimstad. Minstefrøken sov i baksetet, mens jeg og Ove kjørte rundt og lette etter de for oss ukjente delene av løypa. Med meg som sjåfør og Ove som kartleser, fant vi til slutt stien vi lette etter. 


Derfra var det ingen bønn, jeg måtte på med joggeskoa og ut i skogen.  
Her var jeg veldig fornøyd med å ha funnet veien ut av skogen. Så møtte jeg Ove i "følgebilen", og han kunne fortelle at jeg sannsynligvis hadde løpt litt feil. Ingen voldsom greie, men nok til at det eneste "skrytebildet" av meg som viser mine ferdigheter som orienteringsløper faktisk viser meg som peker på et sted som ikke er del av løypa. 

Etter drøyt fire kilometer begynte det å regne ganske tett, minstefrøken var veldig ferdig med luren sin og jeg hadde fått bedre oversikt over løypa, så alt i alt var det helt innafor å gi seg. Turen ble kanskje ikke så lang, men jeg føler meg bedre rustet til lørdagen likevel. Tommel opp! 

fredag 29. august 2014

Mentale forberedelser

En viktig del av forberedelsene til løp sitter etter hva jeg har hørt i hodet. Med åtte dager igjen til Grimstad maraton er jeg i full gang med tankevirksomheten, om enn noe ufrivillig.

I natt deltok jeg nemlig i Grimstad (drømme-)maraton. Det gikk ikke akkurat som en drøm, men ble snarere et lite mareritt.


Jeg løp og løp, men kom aldri lenger enn til trekilometersmerket. Jeg møtte stadig folk som var på vei til mål, og de pekte og lo av meg. Ei dame satt i rullestol, og eket seg fremover ved hjelp av det ene beinet og en lang stav, men var likevel med i løpet. "Du kommer aaaaldri til mål!" ropte hun etter meg, mens hun lo en ondsinnet latter som vanligvis er forbeholdt hekser og stemødre i Disneyfilmer.

Etter en stund fikk jeg låne en sykkel, men det hjalp ikke det heller. Til slutt endte jeg med å ta bussen. Den var helt full, og alle var sure på meg som kom der og pressa meg inn med startnummer og sykkel...

Da jeg omsider kom til målområdet, var alt ryddet og alle hadde reist hjem. Ove hadde til og med rukket å flytte inn hos en annen dame, og ville ikke ha mer med meg å gjøre. Ganske bedrøvelige greier, med andre ord.

Meg og min lille søvnsabotør...
Her er det visst bare å stå på den siste uka, og krysse fingrene for at jeg ikke er sanndrømt! Søvnkvaliteten får jeg ikke gjort så mye med, så jeg får heller gjøre så godt jeg kan på dagtid!

tirsdag 19. august 2014

Joggetur med pølsepause

Nå har jeg prøvd utallige ganger å få lagt ut et innlegg, men hver gang jeg prøver å legge til bilder forsvinner alt jeg har skrevet. Derfor får dette bli uten bilder. Bedre enn ingenting.

I ettermiddag la jeg ut på joggetur for å teste min nye rooosa shorts som jeg vant hos freshpaatrening.blogg.no (hurra hurra!). Etter et par kilometer kjente jeg noen regndråper. Forfriskende. Noen hundre meter lenger fremme begynte det å regne ganske godt, sånn cirka nok til at jeg tenkte det var deilig å løpe i regnvær.

Så, etter enda et stykke, åpnet plutselig himmelen seg i det heftigste regnværet jeg har sett på lenge. Jeg måtte se ned, for regnet pisket og slo, men til slutt hjalp ikke det engang. Jeg så rett og slett ingenting! Jeg stoppet helt opp, og fant ut at det beste var å søke tilflukt under tak.

Esso ble redningen. Der var det full pølsefest med folk som hadde vært ute og kjørt, men ikke turte å fortsette før været roet seg. Jeg hadde naturlig nok ikke penger med meg, men er heldigvis ikke så glad i pølser uansett, så jeg klarte meg fint uten. Plutselig ble joggeturen imidlertid mer sosial enn planlagt, og jeg fikk til og med tilbud om skyss hjem. Jeg takket pent nei, og ikke uventet ga det verste regnet seg ganske fort.

Jeg fortsatte på turen i det som vanligvis omtales som pøsregn, men som i dag føltes som lett yr. Det største problemet var vannmassene som hadde hopet seg opp og liknet små innsjøer, og dermed klissvåte joggesko, men jeg kom meg hjem på et vis.

Needless to say; jeg var våt som en druknet katt da jeg kom hjem. Jeg gir tommel opp og godkjent til shortsen, til tross for at den ikke levde helt opp til merkingen "dry plus". Det ville vel vært litt for mye forlangt å forvente at den skulle holde meg tørr...

Her kunne det vært et bilde, men det er kanskje like greit at det ikke funker... 


PS: Nå har jeg meldt meg på 10 for Grete under Oslo maraton! :)

mandag 18. august 2014

Det er i motbakke det går oppover!

Nå er det under tre uker til Grimstad maraton. Ove har innsett at toget dessverre har gått med tanke på deltakelse for hans del denne gang. Typisk, når vi hadde funnet noe vi begge likte, og satte oss et felles mål. Det mest irriterende for hans del er visst at jeg får sjansen til å kunne si at jeg har vært med hvert år siden oppstarten. Det er jo så, men likevel ingenting å gjøre med.

I uka som gikk ble det tre turer på meg. Onsdag løp jeg over 11 kilometer, hvilket vil si det lengste jeg har løpt noen sinne. Mila gikk på godt under timen, noe som lover godt med tanke på å nå målet mitt om det i Grimstad. Fascinerende, i grunnen, med tanke på at det bare er et par måneder siden jeg syntes det var kjempestas at jeg klarte å løpe sammenhengende i to (!!) kilometer uten pause.

I går var det duket for bakkeintervaller igjen. Det var tuuuuungt, og jeg hadde mest lyst til å gi opp, men jeg kom meg gjennom hele den planlagte økta. Mot slutten måtte jeg grave frem alle triksene i boka for å ikke gi opp og slepe meg hjemover:
-Jeg husket hvordan det føltes å ha gitt seg før slutt tidligere en gang, og hvor sur jeg ble på meg selv i ettertid.
-Mantraet til Sofagrisprosjektet surra rundt og rundt i hodet mitt: Den som gir seg er en forbanna dritt. 
-Rammstein på øret.
-Frykten for at Ove skulle sende meg ut igjen hvis han hørte jeg hadde gitt meg for tidlig.

Det var bare én ting å gjøre: Mobilisere alt som var av krefter og viljestyrke. Og det funka!

Etterpå. Bildet taler vel for seg selv. Men, sliten skal man jo være etter å ha trent. Og dessuten: Jeg holdt meg til planen, og er meget fornøyd med det! 

mandag 11. august 2014

"Løpeglede"??

I dag hadde jeg en skikkelig fin løpetur. Det var regnvær og sol om hverandre, med store og flotte regnbuer på alle kanter. Jeg kjente for alvor på det som må kunne kalles løpeglede, og tenkte bare: Wow, dette hadde jeg aldri trodd var mulig for en som meg! 

Jeg kom raskt inn i den berømmelige flytsonen, og kjente at jeg kunne fortsatt og fortsatt, hadde det ikke vært for at Ove var hjemme med to trøtte unger. Turen ble til slutt på 6 kilometer (inkludert en skikkelig monsterbakke), og jeg satte ny pers på 5-kilometer. Hurra! 


I det siste har jeg kommet meg ut annenhver dag. Det har blitt mitt fristed, hvor husarbeidet er utenfor rekkevidde og ingen maser og griner og gulper og krever noe av meg, hvor jeg kan la tankene fly, og ikke minst høre på noe annet enn Kardemomme by eller Karsten og Petra. 

Jeg leker forresten med tanken på å melde meg på 10 for Grete under Oslo maraton i september, men ingenting er avgjort. Det hadde i hvert fall vært en morsom opplevelse, og en folkefest uten like. Der snakker man virkelig løpeglede! Logistikkmessig blir det kanskje vanskelig, men vi får se! 

onsdag 6. august 2014

Tilbakeblikk og fremtidstanker

I dag er det én måned igjen til Grimstad maraton, og det er en grei anledning til å oppsummere litt.

Hverdagen er over oss igjen, men sommeren ble ikke helt som vi hadde sett for oss. Ove er fremdeles ikke i form til å trene, og har nå hatt et opphold på over en måned. Det begynner dessverre å spøke for deltakelsen hans i Grimstad. Kjedelig!

Jeg har klart å stå på til tross for ekstremvarme og lite søvn, og er fornøyd med det og i grunnen litt stolt av meg selv. Heldigvis hadde vi trent lenge nok til å få på plass gode vaner før Ove ble syk! Jeg merker ikke så godt på kroppen at formen blir gradvis bedre, men i følge Endomondo-appen min løper jeg en god del raskere nå enn i vår. Motiverende greier med den appen altså! :)

Nå er planen å stå løpet ut med trening, nyte sensommeren og få Ove på beina igjen. Jeg slutter forresten ikke å trene etter løpet om en måned, selv om det hørtes sånn ut her nå :)

søndag 27. juli 2014

Fire!

Fire økter ble det på meg denne uka! To halvtimes turer, en økt med bakkeintervaller og en langtur. Jeg sier meg meget fornøyd med innsatsen, og lader opp til en ny uke med nye løpemuligheter. 

Denne uka har varmen ført til hyppige oppvåkninger og mye amming både dag og natt, så det å knytte på meg joggeskoa og legge avgårde har vært min eneste måte å få litt fri på. Håper på bedre netter, men fortsatt fine turer i tida som kommer! 


I dag rakk jeg akkurat hjem før det brakte løs med et heftig torden- og regnvær. Naboen henta meg etter fullført tur. Kjekt med gode naboer, og ikke minst veldig deilig og praktisk å kunne løpe så langt jeg ville, uten å måtte tenke på at jeg skulle orke å komme meg hjem igjen også... 

Med bare en drøy måned igjen til "målet", var det dessuten deilig å kjenne at jeg har en del inne på ren vilje. I dag hadde jeg virkelig ikke dagen, men kom meg ganske langt og fikk en fin tur likevel :) 

tirsdag 22. juli 2014

Sommertrening i varmen

Lite aktivitet på bloggen skyldes travle dager på hjemmefronten. Siden sist har vi hatt noen fine dager i hovedstaden, hvor jeg fant en ny løpeshorts som fikk bli med meg hjem. Treåringen fikk traktorformet kjærlighet på pinne i samme butikk, og var strålende fornøyd med det. 


I går var det egentlig såpass varmt at jeg la løpeplanene på hylla, men da klokka var halv ti og begge ungene omsider sov, tok jeg en tur likevel. Da var det nede i 25 grader ute, men så lenge sola var borte gikk det veldig greit. Ny bestenotering på 4,8-kilometeren vår ble det faktisk. En deilig avslutning på en varm og fin sommerdag, og shortsen ble absolutt godkjent! 

Ove er dessverre fremdeles temporarily out of action. Krysser fortsatt fingrene for snarlig bedring... 

søndag 13. juli 2014

Yess!

Yess, det er sommer, og ingenting er pes.... Det synger Folk & Røvere i min favorittsommersang. I dag fikk jeg uten pes klemt inn ukas tredje tur! Hurra!


Nå ligger jeg stort sett alltid over 10 km/t i gjennomsnittsfart. Det er bra, for da bør mila på under timen være innen rekkevidde i september!

Jeg bare sitter her og tenker yess! 
Enda en ting å rope hurra for: Ove er muligens klar til å knytte på seg joggeskoa igjen i morra! :)

fredag 11. juli 2014

Lettkokt trening

Denne uka har det vært supert sommervær. Været innbyr mer til å sitte i skyggen med noe kaldt å drikke enn til løpeturer, så jeg sier meg veldig fornøyd med å ha trosset det to ganger siden tirsdag. Kanskje det til og med kan bli tid til en tredje tur før uka er omme? Så får jeg heller gjøre som i dag og ta en iskald dusj når jeg kommer hjem. Stavekontrollen foreslo "pils" som neste ord da jeg skrev iskald. Hadde ikke vært så dumt det heller, men kanskje ikke så forenlig med familieliv eller bra for væskebalansen etter en varm løpetur... Ikke så veldig fristende heller i grunnen, når treningen er lagt til morgenen.

Matchende ansiktsfarge og treningstopp 
Ove er dessverre ikke helt i form denne uka, men kommer forhåpentligvis snart sterkt tilbake!

torsdag 3. juli 2014

Rødbeter vs hamburger

Vi har funnet en passelig runde på snaue fem kilometer med utgangspunkt i huset vårt. Runden løp vi for første gang i dag, hver for oss. Om noen uker skal vi gjøre det igjen, og forhåpentligvis slå tidene våre fra i dag.



Team Rødbete: 
Morgenløp med rødbetjuice innabords
Varighet: 29:38
Distanse: 4,89 km
Snittfart: 9,89 km/t
Snitt tempo: 6:04 min/km


Team Hamburger: 
Kveldsløp med hamburger innabords
Varighet: 28:09
Distanse: 4,74 km
Snittfart: 10,10 km/t
Snitt tempo: 5:56 min/km


Jeg tror vi skal gi det noen ganger til før vi konkluderer med at hamburger er bedre løpemat enn rødbetjuice. Nå har vi i det minste de harde fakta fra dagens tur lagret for ettertiden. Ove er irritert over at han "tapte" i dag, men samtidig fornøyd med at det skal mindre til for at han forbedrer seg neste gang. 

tirsdag 1. juli 2014

Beet it!

I dag var det både julaften og bursdag på en gang for Ove. Han hadde gått i ring og venta på hentemelding fra Posten i flere dager, og i dag kom endelig beskjeden: Pakka med superkonsentrert rødbetjuice hadde kommet! Turen gikk rett til postkontoret, og vel hjemme ble eska revet opp med barnslig entusiasme.

Stooooor eske

Masse fyllmasse

Kartong med 15 x 70 ml shotter

Beet it!

Det gjenstår å se om disse er enklere å få ned enn rødbetjuice i ukonsentrert form, som vi prøvde for en liten måned siden. Jeg gjetter på følgende scenario: 

Jeg smaker, og finner fort ut at Ove får ha dem for seg selv. Ove smaker, liker det ikke, men tyner det i seg likevel. Vi legger ut på treningstur, og Ove har et ekstra gir. Litt fordi det faktisk funker, men mest fordi han tror og håper på en voldsom effekt. (Og sist, men ikke minst fordi han har brukt en liten formue på det)

Med andre ord litt som når treåringen får eplejuice på en skje når hun har vondt i magen, og vips så er hun frisk som en fisk. 


To be continued.......

lørdag 28. juni 2014

Skagerrakmila 2014

Vi fullførte Skagerrakmila! 10 kilometer, uten å gå ett eneste skritt. Dette var vårt første milløp noen sinne, med unntak av alle dørstokkmilene vi har gjennomført den siste tida, så det føltes i grunnen som en seier. 


Det var en smule demotiverende å passere Havnegården og se en hel flokk runde svingen rundt Fluet, men vi kunne jo ikke gjøre annet enn å finne "vår" fart og holde den. Noe annet ville nok ført til bryt innen vi nådde Birkenlund super, og det var jo absolutt ikke planen! 

Jeg hadde på forhånd sagt at hvis vi bare kom oss opp den lange og bratte Barbudalen, hvor vi passerte 4-kilometersmerket, skulle vi klare å fullføre. Da toppen var nådd, følte vi derfor nesten at målet også var det. Da 5-kilometersmerket ble passert ved sykehuset, var det jo "bare innspurten igjen". (Denne tanken ble noe nedjustert da vi oppdaget at vi skulle forbi Furukullen også før det var slutt på bakkene, men vi kom oss opp der også på et vis!)

Se, vi løp til og med forbi noen! Legg merke til de matchende shortsene ;)
Ca halvannen kilometer fra mål møtte vi plutselig kjentfolk som stod klar med kamera. Ove var på det tidspunktet på god vei ned i kjelleren, men fikk en ekstra boost til å komme seg videre et stykke til. Men så, da det var en snau kilometer igjen, dro jeg faktisk fra han. Dessverre for meg, men absolutt ikke uventet, tok han meg i spurten. Oves spurt er nemlig nesten verdig et innlegg i seg selv en gang, så det overrasket meg ikke da jeg hørte han komme bak meg på oppløpssida. (Ja, for han høres på lang avstand!) Etter målgang segnet han om og ble liggende i målområdet i flere minutter før han fikk stablet seg opp i knestående. 


Sliten er bare fornavnet!
Mens Ove kunne bruke tida til å ta seg inn litt, var det for min del tid for amming. Minstefrøkna hadde kost seg i vogna med mormor mens vi løp, men da var det også slutt på tålmodigheten, og veldig praktisk at jeg kom med medbragt mat. Heldigvis ser det ikke ut til at treninga påvirker melkeproduksjonen.



Etter løpet tikket det inn en sms på mobilen. Faktisk den hyggeligste jeg har fått på lenge: 


Tida i seg selv er kanskje ikke så imponerende, men tatt i betraktning at vi begynte å trene for halvannen måned siden, er jeg utrolig fornøyd! Jeg hadde ledd rått hvis noen hadde sagt for to måneder siden at vi skulle løpe Skagerrakmila i slutten av juni. Da ble jeg tross alt nesten andpusten av å gå opp trappa til andreetasje... Vi overlevde, og kom langt fra sist, og er derfor strålende fornøyd med oss selv! Hvilken mestringsfølelse!!


Det egentlige målet for sesongen er forresten justert litt etter gårsdagens løp. Målet var egentlig "bare" å fullføre, men i Grimstad i september skal vi løpe på under timen! 

torsdag 26. juni 2014

Bloggens siste innlegg?

Som overskriften sier, er det godt mulig at dette er det siste innlegget som noen sinne blir publisert på denne bloggen. I dag gjorde jeg nemlig noe som kan vise seg å bli skjebnesvangert: Da jeg gikk innom løpskontoret for å hente startnumrene våre til morgendagens Skagerrakmil, ba jeg om å bli flytta fra startlista til halvmila over til "the real deal". En eller annen gang må vi jo teste distansen, så hvorfor ikke gjøre det med startnummer på brystet i Sørlandets tøffeste milløp? 


Noen må jo komme sist også...

Målsetning:
-Overleve
-Fullføre

Nå er lista lagt, og jeg velger å være optimist. Hvis vi bare overlever den første halvdelen av løpet, tror jeg absolutt målet vårt er innen rekkevidde, for da er de hardeste stigningene overstått. Flaks for oss at vi trente på bakkeløping i forrige uke. Ha ha... 

lørdag 21. juni 2014

Trening med mening

Dagens treningsøkt var nyttig for flere enn bare oss selv. I dag deltok vi nemlig i Olavskildeløpet i Grimstad, hvor man kunne løpe valgfritt antall runder a 2 kilometer, for så å donere en valgfri sum til HimalPartner





Vi endte til slutt opp med fem runder hver, hvorav én sammen med treåringen som delvis løp selv og delvis satt på skuldrene til Ove (han satte sikkert stor pris på litt ekstra vekt på sisterunden...). 

Endomondo-appen min sier at vi tilbakela 9,75 kilometer i skogen rundt Fjære kirke i dag. En pen distanse en lørdag formiddag, spør du meg. Med noen hundrelapper donert til bekjempelse av slaveri i Nepal på toppen av det hele, tar vi nå helg med god samvittighet. 

onsdag 18. juni 2014

Oppturer og nedturer

I går ble det mange av begge deler. Da løp vi nemlig bakkeintervaller.


Det kjipe med å ta bilder av bakker, er at man ikke ser hvor bratt det egentlig er. Vi løp fra gangfeltet til 60-skiltet i det fjerne. Langt og bratt nok for oss i hvert fall. 

søndag 15. juni 2014

Søndagstur i sommervarmen

I dag fikk vi gjort alvor av planene om å øke distansen. Hittil har vi løpt 4-5 kilometer, men i dag glemte Ove tida da han skulle kjøre etter meg, så plutselig hadde jeg tilbakelagt nesten 7,5 kilometer. 



Ove fikk som vanlig gleden av å løpe hjem igjen, og angra nok litt på at han hadde surra med å komme seg av gårde. Jeg tilbød han skyss et stykke, men han ville naturlig nok ikke være noe dårligere enn meg, så han tok utfordringen på strak arm. I mål var det faktisk bare noen sekunder som skilte oss tidsmessig. Ganske vittig at det ble så jevnt på en såpass lang tur! 

Dagens tur tilsvarte faktisk nesten 3/4 av distansen vi skal løpe i september. Nå har jeg troa igjen. Etter terrengkarusellen på tirsdag var Ove optimist, mens jeg hadde ikke helt dagen og så heller mørkt på hele opplegget. Men jo, dette skal vi klare! 

onsdag 11. juni 2014

Oppspist oppsummering

I dag er det én måned siden vi meldte oss på 10-kilometeren. Siden da har vi trent flere ganger både på bane og på asfalt, samt deltatt i tre terrengkaruselløp og Tromøytrimmen. Alt i alt er vi godt fornøyd med innsatsen, og vi er vel på et vis i rute til september.

I går var vi i Grimstad for å "ha gym i skogen" som treåringen kaller det (også kjent som Agderpostens terrengkarusell). På vei bort møtte vi et heftig regnvær. Da ble vi litt skeptiske, i og med at det var meldt både regn og torden litt senere på kvelden. Heldigvis ga det seg igjen, og det var opphold hele tida mens vi var der.

Gårsdagens organisering: Jeg gjorde unna min runde mens Ove hadde med seg både treåringen og minstefrøken på barneløpet. (Heldigvis var det denne gangen ei barnevognvennlig løype!) Så var det Oves tur, mens jeg ammet og treåringen spiste bananer og sjarmerte gamle damer i målområdet. Regnværet hadde dessverre lokket frem alt som var av knott i skogen, så beina mine er helt oppspist. Det samme var ansiktet til minstefrøken, men hun er heldigvis, på mirakuløst vis, helt fin igjen i dag. Jeg, derimot, har flere stikk enn jeg klarer å telle, og klør så jeg holder på å bli sprø. Men det er vel en del av prisen man må betale for å komme seg i form, når man er så "dum" at man begir seg ut i skogen rett etter at himmelen har åpna seg...


Noen satte større pris på resultatene av regnet enn andre. Fritt spillerom til hopping i vanndammer er stas når man er tre år! Jeg skulle ønske jeg hadde like mye energi etter å ha fullført et langt løp, men foreløpig er jeg ikke helt der. Kanskje i september? Hvis du er i Grimstad 6. september og ser noen hoppe og danse i vanndammer etter målgang, så er det nok meg. Da har jeg i så fall nådd målet mitt!

fredag 6. juni 2014

3 måneder igjen!

I dag er det nøyaktig tre måneder igjen til Grimstad Maraton, og vi har begynt å se litt mer optimistisk på hele dette opplegget. Kanskje vi faktisk kan klare det, selv om formen var dårligere enn dårligst da vi satte i gang for under en måned siden? Vi har troa! 

For å gjennomføre et såpass langt løp på asfalt, er det greit å ha tilbakelagt en del trening på hardt underlag. Gode sko er også en forutsetning, for vi vil jo ikke ha skader! 
I dag fikk disse bli med meg hjem: 

Tam-tam-tam, hva skjuler seg i denne skoeska??

Spreke farger!
Oves kommentar da han åpna eska var: "Nå blir du i hvert fall sett!" Det blir jeg helt sikkert, men enda viktigere er det at de passet godt til min fot, og er beregnet til asfaltløping. (Så får fargen være en bonus!)

Det sykeste er at jeg faktisk gleder meg til å prøve dem! Jeg hadde ikke trodd at jeg noen sinne skulle glede meg til en joggetur... Det har liksom alltid vært spinning som har vært min greie, men det forutsetter jo både medlemskap på treningssenter og enda bedre planlegging, så det er egentlig ganske praktisk om jeg kan bli bitt av løpebasillen! 

Ove trenger også et nytt par sko, så vi får se om vi kan få tid til å ordne det i løpet av morgendagen. De blir neppe like rooosa som mine, men det er verst for han. Jeg liker litt spreke farger på treningstøyet, men etter utvalget på sportsbutikkene å dømme er knæsjfargene forbeholdt jenter. Kanskje fordi gutter får boost nok av rødbetjuice og stålvilje? 

torsdag 5. juni 2014

Tidsklemmetrening på høyt nivå

Til søndag skal minstefrøken døpes, og i den forbindelse var vi på møte i kirka i dag. Etter samtalen med presten, skulle turen gå til barnehagen for å hente treåringen, og på direkten derfra til middagsbesøk. En hektisk ettermiddag, men takket være god planlegging fikk jeg sannelig trent i dag og!


Jeg hoppa i treningstøyet før vi dro i kirka, og starta dagens løpetur på kirketrappa etter møtet. Ove reiste for å hente i barnehagen imens, og svingte i samme slengen innom for å fylle drivstoff for å bruke litt mer tid. De plukka meg opp etter fem varme kilometer. Planen er å øke distansen litt snart, men på dager som i dag er jeg fornøyd med hver meter jeg får skviset inn tid til! Selv om det innebærer løpetights og joggesko i kirka ;)

tirsdag 3. juni 2014

Kvalmende fremgang

Nå går det fremover! Det er deilig å kjenne at dørstokkmila blir mindre i takt med at antallet tilbakelagte kilometer øker.

Rødbetjuicen ble inntatt før dagens økt. For min del holdt det med noen ganske få slurker før jeg innså at noe større inntak ville resultere i oppkast fremfor trening, mens Ove er sta som få og tynte i seg bortimot en halv liter.

Juicen får han ha for seg selv fremover, så kan jeg ha min egen form for prestasjonsfremmende middel, nemlig musikk. Jeg har "investert" i disse, og testa dem for første gang i dag, i kombinasjon med en nysnekra spilleliste på Spotify.


I løpet av turen ga musikken meg både ekstra energi og overskudd, og et og annet smil over hva jeg hadde klart å legge til på lista. Det er klart bakken må løpes til topps når S Club 7 sprudler i vei med "don't stop, never give up, hold your head high and reach the top"! Når det er sagt, så er fremdeles Rammstein favorittreningsmusikken, men dem er det dessverre forsvinnende lite av på Spotify. Uansett, "høringene" satt godt i ørene, og jeg følte det gikk bra i dag.

Ove fikk gleden av å løpe hjem igjen i dag også. Han følte også at det gikk bra, og velger å skylde på juicen, ikke det faktum at det var ypperlig løpevær pluss at han lånte musikken min... Han er kvalm, men det var visst verd det. Hver sin lyst, sier nå jeg da!

PS: Takk for tuting, smil og tommel opp, Vibeke! Det gir en ekstra boost å bli heiet frem av selveste Helsefrøken ;)

lørdag 31. mai 2014

Blog, or it didn't happen!

I dag morges testa vi en ny treningsmetode for oss tidsklemmetrenere: Jeg ammet, så babyen var god og mett, og så la jeg ut på løpetur. Ove ble igjen hjemme for å kle og gjøre klar seg selv, treåringen og nevnte baby, for så å ringe meg og høre hvor jeg befant meg. Han satte gjengen i bilen, og kjørte for å hente meg. Jeg overtok bilen og ungene, mens han løp hjem igjen. På den måten fikk begge trent, uten at vi trengte barnevakt. Turen ble på drøyt fire kilometer på hver av oss. Neste gang satser vi på å øke distansen litt!

Apropos neste gang; Ove er klar allerede. Han har nemlig kjøpt rødbetjuice, som visstnok skal være et vidundermiddel for å forbedre prestasjonene på trening. Effekten er visst bedre jo dårligere form man er i, så for oss blir den antakeligvis rekordhøy!


Jeg fikk forresten beskjed om å blogge om dagens treningsøkt, ellers hadde den vært fullstendig bortkasta. Derav tittelen på innlegget.

PS: Vi har meldt oss på et nytt løp, nemlig halvmila på Skagerakmila i slutten av juni. Vi vurderte å løpe hele mila, for å ha testa distansen, men slo det fra oss etter å ha lest at det var Sørlandets tøffeste mil-løp. Vi er ikke helt der enda!

tirsdag 27. mai 2014

Bedre og bedre gang for gang

I dag løp vi terrengkarusellen igjen, denne gangen på Nedenes. Løypa var fire kilometer lang, og mye av den var i veldig kupert terreng. Det passet Ove greit som eks-orienteringsløper. I dag var det hans tur til å løpe på tid, mens jeg deltok i barneløpet med treåringen, etterfulgt av en runde på egenhånd i "trimklassen".


Dette var vår femte trening, og vi begynner å føle at det går fremover. For å få hverdagskabalen til å gå opp, ser det ut til å bli vanskelig å få til noe mer enn to løpeøkter i uka nå for tida. Det er sikkert like greit å ikke gå altfor hardt ut, så vi sier oss fornøyde med det. Men: Om en måneds tid går Ove ut i permisjon, så da bør vi vel klare å få til litt mer.

søndag 25. mai 2014

Listefyll

I dag var dagen kommet for vår debut i Tromøytrimmen. Vi deltok i det vi før start hørte omtalt som "barneløpet" på 5 kilometer. Mer enn langt nok i vår nåværende form! I tillegg til en haug med 10-åringer, var det heldigvis noen andre voksne som stilte til start. Noen av dem havnet til og med bak oss til slutt! Vi nådde derfor begge målene for dagen:

1) Overleve
2) Ikke komme sist

I godt driv inn mot mål. Foto: Espen Orre

Se, vi ligger ikke sist! Foto: Vibeke Dehli

Påtatte smil til heiagjengen. Foto: Vibeke Dehli
Vi har nå skjønt at "mosjonister" ikke betyr "folk som er i dårlig form og tar det som en tur". Snarere tvert imot, er det noen som går all in, så er det nettopp dem. De fleste som er på vårt nivå holder seg nok, fornuftig nok, langt unna startnumre og tidtakning, så vi er i grunnen godt fornøyd med statusen som listefyll. Vi endte på henholdsvis 19.-plass i dameklassen og 20.-plass i herreklassen. Noen må jo havne der og! (Leser vi resultatlista på en annen måte, vant Ove faktisk sin klasse. At han var eneste deltaker i den klassen, trenger jo ingen å vite!)

søndag 18. mai 2014

Morgentrim

I dag morges plasserte vi treåringen hos nabojenta, og satte kursen mot Bjønnes stadion. Der putta vi minstefrøken i vogna, og satte i gang med en aldri så liten intervalløkt.
Før start, fortsatt ved godt mot
Etter en runde med rask gange som oppvarming, var planen at den ene skulle gå mens den andre løp, og at vi skulle bytte da den som løp tok igjen den andre.

En god plan i teorien, men i praksis var det et uoverkommelig prosjekt. I hvert fall i vår nåværende form. Vi bestemte oss derfor for at den som gikk skulle gå motsatt vei av den som løp. Det funka bedre.

Siste innspurt
Til sammen tilbakela vi i underkant av fire kilometer før vi var tomme for vann og krefter. Barnevakten hadde dessuten en avtale, så vi hadde ikke all verdens med tid. Sånn er livet som tidsklemmetrenere! Men: All trening er bedre enn ingenting, og slitne ble vi!