I uka som gikk ble det tre turer på meg. Onsdag løp jeg over 11 kilometer, hvilket vil si det lengste jeg har løpt noen sinne. Mila gikk på godt under timen, noe som lover godt med tanke på å nå målet mitt om det i Grimstad. Fascinerende, i grunnen, med tanke på at det bare er et par måneder siden jeg syntes det var kjempestas at jeg klarte å løpe sammenhengende i to (!!) kilometer uten pause.
I går var det duket for bakkeintervaller igjen. Det var tuuuuungt, og jeg hadde mest lyst til å gi opp, men jeg kom meg gjennom hele den planlagte økta. Mot slutten måtte jeg grave frem alle triksene i boka for å ikke gi opp og slepe meg hjemover:
-Jeg husket hvordan det føltes å ha gitt seg før slutt tidligere en gang, og hvor sur jeg ble på meg selv i ettertid.
-Mantraet til Sofagrisprosjektet surra rundt og rundt i hodet mitt: Den som gir seg er en forbanna dritt.
-Rammstein på øret.
-Frykten for at Ove skulle sende meg ut igjen hvis han hørte jeg hadde gitt meg for tidlig.
Det var bare én ting å gjøre: Mobilisere alt som var av krefter og viljestyrke. Og det funka!
Etterpå. Bildet taler vel for seg selv. Men, sliten skal man jo være etter å ha trent. Og dessuten: Jeg holdt meg til planen, og er meget fornøyd med det!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar