Vips, så var dagen her!

I dag var dagen vi har ventet på siden i vår. I slutten av april fikk jeg et innfall, og spurte Ove om ikke vi skulle melde oss på 10-kilometeren under Grimstad maraton. Hvor det kom fra vites fortsatt ikke, for jeg hadde aldri vært noen jogger. Minstefrøken var ikke mer enn en drøy måned gammel, og vi hadde nærmest grodd fast i sofaen det siste året, minst. Da Ove svarte "ja, hvorfor ikke?", var det ikke annet å gjøre enn å melde oss på. Jeg tror i grunnen ingen av oss hadde helt troa, men samtidig føltes september som en halv evighet frem i tid. Vi begynte å trene i midten av mai, og da vi fullførte Skagerrakmila i slutten av juni innså vi at dette faktisk var gjennomførbart. Så ble Ove syk, og det ble opp til meg å fullføre det vi hadde begynt på. Gjennom hele sommeren holdt jeg stand. Jeg løp tidlig om morgenen og sent om kvelden, for midt på dagen hadde jeg mer enn nok med å holde ut i varmen, samt spise store mengder is. 

Så var det brått slutt på sommeren, og september nærmet seg med stormskritt. Plutselig var dagen her. Nedtellingen på mobilen min lyste mot meg i dag morges: "Today is the day!". 

Etter en god frokost, satte vi kursen mot Grimstad. Treåringen skulle være med på barneløpet, så vi var ute i god tid. Det begynte å regne noen få minutter før barneløpet startet. Typisk! 

Dessverre var startskuddet så høyt at familiens yngste deltaker ble redd, eller rettere sagt vettskremt. Løpet var ødelagt, og hun måtte dessverre bryte etter et par hundre meter. Heldigvis ble dagen reddet av premien som ventet i målområdet; sjokomelk og bolle. 

Mens Ove og treåringen var ute i regnværet, søkte jeg, minstefrøken og medbragt mormor/barnevakt (takk igjen!) tilflukt på kafé for litt påfyll av næring og tålmodighet hos minstefrøken. Selfie blant folk kommer inn under kategorien "rimelig pinlig". Selfie mens man ammer blant folk er enda verre, så bildet under ble tatt i dårlig kvalitet og full fart. Jepp, jeg ser ut som et spøkelse... Likblek med tanke på det nært forestående løpet kanskje?

Så var det tid for oppvarming. Friskis&Svettis arrangerte fellesoppvarming i startområdet. Ikke helt min greie, så jeg tok noen runder rundt kvartalet istedet, sammen med de fleste mannlige deltakerne. Tydeligvis var ikke glad-aerobics med jubelrop og discomusikk noe for dem heller...

Brått var det tid for start. Regnet høljet ned. Like greit, så forsvant morsmelksølet som dekket halve t-skjorta mi før start... Den første kilometeren gikk i kø gjennom smale bygater. Beina føltes greie, og jeg jobbet meg fremover i feltet til jeg nådde andre som holdt ca samme fart som meg. Kilometerne gikk greit unna. Jeg løp forbi folk både i oppover- og nedoverbakkene. Det føltes bra! (Jeg velger å fokusere på dem jeg løp forbi, ikke alle som løp forbi meg...) Jeg irriterte meg litt over rotete merking av hvor langt jeg hadde kommet (eller kanskje det var jeg som rotet??), men kunne ikke gjøre annet enn å stå på. 

Jeg passerte både heiagjengen min og drikkestasjonen i løpet av et par hundre meter ca halvveis i løpet. God stemning, og fin flyt! Apropos heiagjeng; det var imponerende mange, været tatt i betraktning, som stod langs løypa og heiet. Heiing langs veien og musikk på øret, og plutselig var det bare et par kilometer igjen. Takket være løypebefaringen visste jeg at det var hovedsakelig nedoverbakke igjen frem til mål, så jeg økte farten litt. (Trodde jeg i hvert fall; det viste seg nemlig i ettertid at jeg holdt rimelig jevn fart hele veien.) Vips, så var det bare oppløpssida igjen, og plutselig var jeg i mål! 

Det var merkelig stemning i målområdet, når jeg ser tilbake på det. Hvor ofte ser man tett i tett med smilende og fornøyde mennesker sitte/stå/henge avslappet rundt i byen med mat og drikke i øs pøs regnvær? Været spilte vel i grunnen ingen rolle på det tidspunktet... 

Heiagjengen min ventet med håndkle, nyinnkjøpt for anledningen. 

Og resultatet? Nummer åtte i min klasse! 

Målet var å fullføre på under timen. Jeg sier meg derfor meget fornøyd med 55:15!! Det er nesten ni minutter bedre enn på Skagerrakmila. Selv om løypene ikke kan sammenliknes, er det likevel et klart bevis på at jeg har forbedret meg siden før sommeren. Fordelen med å ha en treåring med energinivået på topp fra morgen til kveld, en baby som ikke sover om natta og en syk mann, er at trening i hele sommer har føltes forlokkende. Alenetid, fritid, rene rekreasjonen..... :)

Om denne fruen legger løpeskoene på hylla nå som målet er nådd? Langt ifra! Om to uker venter "10 for Grete" i Oslo. Og det blir vel neppe siste gang jeg knytter på meg skoene det heller...