Mentale forberedelser

En viktig del av forberedelsene til løp sitter etter hva jeg har hørt i hodet. Med åtte dager igjen til Grimstad maraton er jeg i full gang med tankevirksomheten, om enn noe ufrivillig.

I natt deltok jeg nemlig i Grimstad (drømme-)maraton. Det gikk ikke akkurat som en drøm, men ble snarere et lite mareritt.

Jeg løp og løp, men kom aldri lenger enn til trekilometersmerket. Jeg møtte stadig folk som var på vei til mål, og de pekte og lo av meg. Ei dame satt i rullestol, og eket seg fremover ved hjelp av det ene beinet og en lang stav, men var likevel med i løpet. "Du kommer aaaaldri til mål!" ropte hun etter meg, mens hun lo en ondsinnet latter som vanligvis er forbeholdt hekser og stemødre i Disneyfilmer.

Etter en stund fikk jeg låne en sykkel, men det hjalp ikke det heller. Til slutt endte jeg med å ta bussen. Den var helt full, og alle var sure på meg som kom der og pressa meg inn med startnummer og sykkel...

Da jeg omsider kom til målområdet, var alt ryddet og alle hadde reist hjem. Ove hadde til og med rukket å flytte inn hos en annen dame, og ville ikke ha mer med meg å gjøre. Ganske bedrøvelige greier, med andre ord.

Meg og min lille søvnsabotør...

Her er det visst bare å stå på den siste uka, og krysse fingrene for at jeg ikke er sanndrømt! Søvnkvaliteten får jeg ikke gjort så mye med, så jeg får heller gjøre så godt jeg kan på dagtid!