10 for Grete

I morgen er det duket for årets "bonusmil" for min del, nemlig Oslo maraton og 10 for Grete. Startnummer er i boks, nå venter bare en dårlig natts søvn, og så er jeg klar!

Vips, så var dagen her!

I dag var dagen vi har ventet på siden i vår. I slutten av april fikk jeg et innfall, og spurte Ove om ikke vi skulle melde oss på 10-kilometeren under Grimstad maraton. Hvor det kom fra vites fortsatt ikke, for jeg hadde aldri vært noen jogger. Minstefrøken var ikke mer enn en drøy måned gammel, og vi hadde nærmest grodd fast i sofaen det siste året, minst. Da Ove svarte "ja, hvorfor ikke?", var det ikke annet å gjøre enn å melde oss på. Jeg tror i grunnen ingen av oss hadde helt troa, men samtidig føltes september som en halv evighet frem i tid. Vi begynte å trene i midten av mai, og da vi fullførte Skagerrakmila i slutten av juni innså vi at dette faktisk var gjennomførbart. Så ble Ove syk, og det ble opp til meg å fullføre det vi hadde begynt på. Gjennom hele sommeren holdt jeg stand. Jeg løp tidlig om morgenen og sent om kvelden, for midt på dagen hadde jeg mer enn nok med å holde ut i varmen, samt spise store mengder is. 

Så var det brått slutt på sommeren, og september nærmet seg med stormskritt. Plutselig var dagen her. Nedtellingen på mobilen min lyste mot meg i dag morges: "Today is the day!". 

Etter en god frokost, satte vi kursen mot Grimstad. Treåringen skulle være med på barneløpet, så vi var ute i god tid. Det begynte å regne noen få minutter før barneløpet startet. Typisk! 

Dessverre var startskuddet så høyt at familiens yngste deltaker ble redd, eller rettere sagt vettskremt. Løpet var ødelagt, og hun måtte dessverre bryte etter et par hundre meter. Heldigvis ble dagen reddet av premien som ventet i målområdet; sjokomelk og bolle. 

Mens Ove og treåringen var ute i regnværet, søkte jeg, minstefrøken og medbragt mormor/barnevakt (takk igjen!) tilflukt på kafé for litt påfyll av næring og tålmodighet hos minstefrøken. Selfie blant folk kommer inn under kategorien "rimelig pinlig". Selfie mens man ammer blant folk er enda verre, så bildet under ble tatt i dårlig kvalitet og full fart. Jepp, jeg ser ut som et spøkelse... Likblek med tanke på det nært forestående løpet kanskje?

Så var det tid for oppvarming. Friskis&Svettis arrangerte fellesoppvarming i startområdet. Ikke helt min greie, så jeg tok noen runder rundt kvartalet istedet, sammen med de fleste mannlige deltakerne. Tydeligvis var ikke glad-aerobics med jubelrop og discomusikk noe for dem heller...

Brått var det tid for start. Regnet høljet ned. Like greit, så forsvant morsmelksølet som dekket halve t-skjorta mi før start... Den første kilometeren gikk i kø gjennom smale bygater. Beina føltes greie, og jeg jobbet meg fremover i feltet til jeg nådde andre som holdt ca samme fart som meg. Kilometerne gikk greit unna. Jeg løp forbi folk både i oppover- og nedoverbakkene. Det føltes bra! (Jeg velger å fokusere på dem jeg løp forbi, ikke alle som løp forbi meg...) Jeg irriterte meg litt over rotete merking av hvor langt jeg hadde kommet (eller kanskje det var jeg som rotet??), men kunne ikke gjøre annet enn å stå på. 

Jeg passerte både heiagjengen min og drikkestasjonen i løpet av et par hundre meter ca halvveis i løpet. God stemning, og fin flyt! Apropos heiagjeng; det var imponerende mange, været tatt i betraktning, som stod langs løypa og heiet. Heiing langs veien og musikk på øret, og plutselig var det bare et par kilometer igjen. Takket være løypebefaringen visste jeg at det var hovedsakelig nedoverbakke igjen frem til mål, så jeg økte farten litt. (Trodde jeg i hvert fall; det viste seg nemlig i ettertid at jeg holdt rimelig jevn fart hele veien.) Vips, så var det bare oppløpssida igjen, og plutselig var jeg i mål! 

Det var merkelig stemning i målområdet, når jeg ser tilbake på det. Hvor ofte ser man tett i tett med smilende og fornøyde mennesker sitte/stå/henge avslappet rundt i byen med mat og drikke i øs pøs regnvær? Været spilte vel i grunnen ingen rolle på det tidspunktet... 

Heiagjengen min ventet med håndkle, nyinnkjøpt for anledningen. 

Og resultatet? Nummer åtte i min klasse! 

Målet var å fullføre på under timen. Jeg sier meg derfor meget fornøyd med 55:15!! Det er nesten ni minutter bedre enn på Skagerrakmila. Selv om løypene ikke kan sammenliknes, er det likevel et klart bevis på at jeg har forbedret meg siden før sommeren. Fordelen med å ha en treåring med energinivået på topp fra morgen til kveld, en baby som ikke sover om natta og en syk mann, er at trening i hele sommer har føltes forlokkende. Alenetid, fritid, rene rekreasjonen..... :)

Om denne fruen legger løpeskoene på hylla nå som målet er nådd? Langt ifra! Om to uker venter "10 for Grete" i Oslo. Og det blir vel neppe siste gang jeg knytter på meg skoene det heller...  

Løypebefaring i Grimstad

I dag la vi søndagsturen til Grimstad. Minstefrøken sov i baksetet, mens jeg og Ove kjørte rundt og lette etter de for oss ukjente delene av løypa. Med meg som sjåfør og Ove som kartleser, fant vi til slutt stien vi lette etter. 

Derfra var det ingen bønn, jeg måtte på med joggeskoa og ut i skogen.  

Her var jeg veldig fornøyd med å ha funnet veien ut av skogen. Så møtte jeg Ove i "følgebilen", og han kunne fortelle at jeg sannsynligvis hadde løpt litt feil. Ingen voldsom greie, men nok til at det eneste "skrytebildet" av meg som viser mine ferdigheter som orienteringsløper faktisk viser meg som peker på et sted som ikke er del av løypa. 

Etter drøyt fire kilometer begynte det å regne ganske tett, minstefrøken var veldig ferdig med luren sin og jeg hadde fått bedre oversikt over løypa, så alt i alt var det helt innafor å gi seg. Turen ble kanskje ikke så lang, men jeg føler meg bedre rustet til lørdagen likevel. Tommel opp! 

Mentale forberedelser

En viktig del av forberedelsene til løp sitter etter hva jeg har hørt i hodet. Med åtte dager igjen til Grimstad maraton er jeg i full gang med tankevirksomheten, om enn noe ufrivillig.

I natt deltok jeg nemlig i Grimstad (drømme-)maraton. Det gikk ikke akkurat som en drøm, men ble snarere et lite mareritt.

Jeg løp og løp, men kom aldri lenger enn til trekilometersmerket. Jeg møtte stadig folk som var på vei til mål, og de pekte og lo av meg. Ei dame satt i rullestol, og eket seg fremover ved hjelp av det ene beinet og en lang stav, men var likevel med i løpet. "Du kommer aaaaldri til mål!" ropte hun etter meg, mens hun lo en ondsinnet latter som vanligvis er forbeholdt hekser og stemødre i Disneyfilmer.

Etter en stund fikk jeg låne en sykkel, men det hjalp ikke det heller. Til slutt endte jeg med å ta bussen. Den var helt full, og alle var sure på meg som kom der og pressa meg inn med startnummer og sykkel...

Da jeg omsider kom til målområdet, var alt ryddet og alle hadde reist hjem. Ove hadde til og med rukket å flytte inn hos en annen dame, og ville ikke ha mer med meg å gjøre. Ganske bedrøvelige greier, med andre ord.

Meg og min lille søvnsabotør...

Her er det visst bare å stå på den siste uka, og krysse fingrene for at jeg ikke er sanndrømt! Søvnkvaliteten får jeg ikke gjort så mye med, så jeg får heller gjøre så godt jeg kan på dagtid!

Joggetur med pølsepause

Nå har jeg prøvd utallige ganger å få lagt ut et innlegg, men hver gang jeg prøver å legge til bilder forsvinner alt jeg har skrevet. Derfor får dette bli uten bilder. Bedre enn ingenting.

I ettermiddag la jeg ut på joggetur for å teste min nye rooosa shorts som jeg vant hos freshpaatrening.blogg.no (hurra hurra!). Etter et par kilometer kjente jeg noen regndråper. Forfriskende. Noen hundre meter lenger fremme begynte det å regne ganske godt, sånn cirka nok til at jeg tenkte det var deilig å løpe i regnvær.

Så, etter enda et stykke, åpnet plutselig himmelen seg i det heftigste regnværet jeg har sett på lenge. Jeg måtte se ned, for regnet pisket og slo, men til slutt hjalp ikke det engang. Jeg så rett og slett ingenting! Jeg stoppet helt opp, og fant ut at det beste var å søke tilflukt under tak.

Esso ble redningen. Der var det full pølsefest med folk som hadde vært ute og kjørt, men ikke turte å fortsette før været roet seg. Jeg hadde naturlig nok ikke penger med meg, men er heldigvis ikke så glad i pølser uansett, så jeg klarte meg fint uten. Plutselig ble joggeturen imidlertid mer sosial enn planlagt, og jeg fikk til og med tilbud om skyss hjem. Jeg takket pent nei, og ikke uventet ga det verste regnet seg ganske fort.

Jeg fortsatte på turen i det som vanligvis omtales som pøsregn, men som i dag føltes som lett yr. Det største problemet var vannmassene som hadde hopet seg opp og liknet små innsjøer, og dermed klissvåte joggesko, men jeg kom meg hjem på et vis.

Needless to say; jeg var våt som en druknet katt da jeg kom hjem. Jeg gir tommel opp og godkjent til shortsen, til tross for at den ikke levde helt opp til merkingen "dry plus". Det ville vel vært litt for mye forlangt å forvente at den skulle holde meg tørr...

Her kunne det vært et bilde, men det er kanskje like greit at det ikke funker... 


PS: Nå har jeg meldt meg på 10 for Grete under Oslo maraton! :)

Det er i motbakke det går oppover!

Nå er det under tre uker til Grimstad maraton. Ove har innsett at toget dessverre har gått med tanke på deltakelse for hans del denne gang. Typisk, når vi hadde funnet noe vi begge likte, og satte oss et felles mål. Det mest irriterende for hans del er visst at jeg får sjansen til å kunne si at jeg har vært med hvert år siden oppstarten. Det er jo så, men likevel ingenting å gjøre med.

I uka som gikk ble det tre turer på meg. Onsdag løp jeg over 11 kilometer, hvilket vil si det lengste jeg har løpt noen sinne. Mila gikk på godt under timen, noe som lover godt med tanke på å nå målet mitt om det i Grimstad. Fascinerende, i grunnen, med tanke på at det bare er et par måneder siden jeg syntes det var kjempestas at jeg klarte å løpe sammenhengende i to (!!) kilometer uten pause.

I går var det duket for bakkeintervaller igjen. Det var tuuuuungt, og jeg hadde mest lyst til å gi opp, men jeg kom meg gjennom hele den planlagte økta. Mot slutten måtte jeg grave frem alle triksene i boka for å ikke gi opp og slepe meg hjemover:
-Jeg husket hvordan det føltes å ha gitt seg før slutt tidligere en gang, og hvor sur jeg ble på meg selv i ettertid.
-Mantraet til Sofagrisprosjektet surra rundt og rundt i hodet mitt: Den som gir seg er en forbanna dritt. 
-Rammstein på øret.
-Frykten for at Ove skulle sende meg ut igjen hvis han hørte jeg hadde gitt meg for tidlig.

Det var bare én ting å gjøre: Mobilisere alt som var av krefter og viljestyrke. Og det funka!

Etterpå. Bildet taler vel for seg selv. Men, sliten skal man jo være etter å ha trent. Og dessuten: Jeg holdt meg til planen, og er meget fornøyd med det! 

"Løpeglede"??

I dag hadde jeg en skikkelig fin løpetur. Det var regnvær og sol om hverandre, med store og flotte regnbuer på alle kanter. Jeg kjente for alvor på det som må kunne kalles løpeglede, og tenkte bare: Wow, dette hadde jeg aldri trodd var mulig for en som meg! 

Jeg kom raskt inn i den berømmelige flytsonen, og kjente at jeg kunne fortsatt og fortsatt, hadde det ikke vært for at Ove var hjemme med to trøtte unger. Turen ble til slutt på 6 kilometer (inkludert en skikkelig monsterbakke), og jeg satte ny pers på 5-kilometer. Hurra! 

I det siste har jeg kommet meg ut annenhver dag. Det har blitt mitt fristed, hvor husarbeidet er utenfor rekkevidde og ingen maser og griner og gulper og krever noe av meg, hvor jeg kan la tankene fly, og ikke minst høre på noe annet enn Kardemomme by eller Karsten og Petra. 

Jeg leker forresten med tanken på å melde meg på 10 for Grete under Oslo maraton i september, men ingenting er avgjort. Det hadde i hvert fall vært en morsom opplevelse, og en folkefest uten like. Der snakker man virkelig løpeglede! Logistikkmessig blir det kanskje vanskelig, men vi får se!