Skagerrakmila 2014

Vi fullførte Skagerrakmila! 10 kilometer, uten å gå ett eneste skritt. Dette var vårt første milløp noen sinne, med unntak av alle dørstokkmilene vi har gjennomført den siste tida, så det føltes i grunnen som en seier. 

Det var en smule demotiverende å passere Havnegården og se en hel flokk runde svingen rundt Fluet, men vi kunne jo ikke gjøre annet enn å finne "vår" fart og holde den. Noe annet ville nok ført til bryt innen vi nådde Birkenlund super, og det var jo absolutt ikke planen! 

Jeg hadde på forhånd sagt at hvis vi bare kom oss opp den lange og bratte Barbudalen, hvor vi passerte 4-kilometersmerket, skulle vi klare å fullføre. Da toppen var nådd, følte vi derfor nesten at målet også var det. Da 5-kilometersmerket ble passert ved sykehuset, var det jo "bare innspurten igjen". (Denne tanken ble noe nedjustert da vi oppdaget at vi skulle forbi Furukullen også før det var slutt på bakkene, men vi kom oss opp der også på et vis!)

Se, vi løp til og med forbi noen! Legg merke til de matchende shortsene ;)

Ca halvannen kilometer fra mål møtte vi plutselig kjentfolk som stod klar med kamera. Ove var på det tidspunktet på god vei ned i kjelleren, men fikk en ekstra boost til å komme seg videre et stykke til. Men så, da det var en snau kilometer igjen, dro jeg faktisk fra han. Dessverre for meg, men absolutt ikke uventet, tok han meg i spurten. Oves spurt er nemlig nesten verdig et innlegg i seg selv en gang, så det overrasket meg ikke da jeg hørte han komme bak meg på oppløpssida. (Ja, for han høres på lang avstand!) Etter målgang segnet han om og ble liggende i målområdet i flere minutter før han fikk stablet seg opp i knestående. 

Sliten er bare fornavnet!

Mens Ove kunne bruke tida til å ta seg inn litt, var det for min del tid for amming. Minstefrøkna hadde kost seg i vogna med mormor mens vi løp, men da var det også slutt på tålmodigheten, og veldig praktisk at jeg kom med medbragt mat. Heldigvis ser det ikke ut til at treninga påvirker melkeproduksjonen.

Etter løpet tikket det inn en sms på mobilen. Faktisk den hyggeligste jeg har fått på lenge: 

Tida i seg selv er kanskje ikke så imponerende, men tatt i betraktning at vi begynte å trene for halvannen måned siden, er jeg utrolig fornøyd! Jeg hadde ledd rått hvis noen hadde sagt for to måneder siden at vi skulle løpe Skagerrakmila i slutten av juni. Da ble jeg tross alt nesten andpusten av å gå opp trappa til andreetasje... Vi overlevde, og kom langt fra sist, og er derfor strålende fornøyd med oss selv! Hvilken mestringsfølelse!!

Det egentlige målet for sesongen er forresten justert litt etter gårsdagens løp. Målet var egentlig "bare" å fullføre, men i Grimstad i september skal vi løpe på under timen! 

Bloggens siste innlegg?

Som overskriften sier, er det godt mulig at dette er det siste innlegget som noen sinne blir publisert på denne bloggen. I dag gjorde jeg nemlig noe som kan vise seg å bli skjebnesvangert: Da jeg gikk innom løpskontoret for å hente startnumrene våre til morgendagens Skagerrakmil, ba jeg om å bli flytta fra startlista til halvmila over til "the real deal". En eller annen gang må vi jo teste distansen, så hvorfor ikke gjøre det med startnummer på brystet i Sørlandets tøffeste milløp? 

Noen må jo komme sist også...

Målsetning:

-Overleve

-Fullføre

Nå er lista lagt, og jeg velger å være optimist. Hvis vi bare overlever den første halvdelen av løpet, tror jeg absolutt målet vårt er innen rekkevidde, for da er de hardeste stigningene overstått. Flaks for oss at vi trente på bakkeløping i forrige uke. Ha ha... 

Trening med mening

Dagens treningsøkt var nyttig for flere enn bare oss selv. I dag deltok vi nemlig i Olavskildeløpet i Grimstad, hvor man kunne løpe valgfritt antall runder a 2 kilometer, for så å donere en valgfri sum til HimalPartner. 

Vi endte til slutt opp med fem runder hver, hvorav én sammen med treåringen som delvis løp selv og delvis satt på skuldrene til Ove (han satte sikkert stor pris på litt ekstra vekt på sisterunden...). 

Endomondo-appen min sier at vi tilbakela 9,75 kilometer i skogen rundt Fjære kirke i dag. En pen distanse en lørdag formiddag, spør du meg. Med noen hundrelapper donert til bekjempelse av slaveri i Nepal på toppen av det hele, tar vi nå helg med god samvittighet. 

Oppturer og nedturer

I går ble det mange av begge deler. Da løp vi nemlig bakkeintervaller.

Det kjipe med å ta bilder av bakker, er at man ikke ser hvor bratt det egentlig er. Vi løp fra gangfeltet til 60-skiltet i det fjerne. Langt og bratt nok for oss i hvert fall. 

Søndagstur i sommervarmen

I dag fikk vi gjort alvor av planene om å øke distansen. Hittil har vi løpt 4-5 kilometer, men i dag glemte Ove tida da han skulle kjøre etter meg, så plutselig hadde jeg tilbakelagt nesten 7,5 kilometer. 

Ove fikk som vanlig gleden av å løpe hjem igjen, og angra nok litt på at han hadde surra med å komme seg av gårde. Jeg tilbød han skyss et stykke, men han ville naturlig nok ikke være noe dårligere enn meg, så han tok utfordringen på strak arm. I mål var det faktisk bare noen sekunder som skilte oss tidsmessig. Ganske vittig at det ble så jevnt på en såpass lang tur! 

Dagens tur tilsvarte faktisk nesten 3/4 av distansen vi skal løpe i september. Nå har jeg troa igjen. Etter terrengkarusellen på tirsdag var Ove optimist, mens jeg hadde ikke helt dagen og så heller mørkt på hele opplegget. Men jo, dette skal vi klare! 

Oppspist oppsummering

I dag er det én måned siden vi meldte oss på 10-kilometeren. Siden da har vi trent flere ganger både på bane og på asfalt, samt deltatt i tre terrengkaruselløp og Tromøytrimmen. Alt i alt er vi godt fornøyd med innsatsen, og vi er vel på et vis i rute til september.

I går var vi i Grimstad for å "ha gym i skogen" som treåringen kaller det (også kjent som Agderpostens terrengkarusell). På vei bort møtte vi et heftig regnvær. Da ble vi litt skeptiske, i og med at det var meldt både regn og torden litt senere på kvelden. Heldigvis ga det seg igjen, og det var opphold hele tida mens vi var der.

Gårsdagens organisering: Jeg gjorde unna min runde mens Ove hadde med seg både treåringen og minstefrøken på barneløpet. (Heldigvis var det denne gangen ei barnevognvennlig løype!) Så var det Oves tur, mens jeg ammet og treåringen spiste bananer og sjarmerte gamle damer i målområdet. Regnværet hadde dessverre lokket frem alt som var av knott i skogen, så beina mine er helt oppspist. Det samme var ansiktet til minstefrøken, men hun er heldigvis, på mirakuløst vis, helt fin igjen i dag. Jeg, derimot, har flere stikk enn jeg klarer å telle, og klør så jeg holder på å bli sprø. Men det er vel en del av prisen man må betale for å komme seg i form, når man er så "dum" at man begir seg ut i skogen rett etter at himmelen har åpna seg...

Noen satte større pris på resultatene av regnet enn andre. Fritt spillerom til hopping i vanndammer er stas når man er tre år! Jeg skulle ønske jeg hadde like mye energi etter å ha fullført et langt løp, men foreløpig er jeg ikke helt der. Kanskje i september? Hvis du er i Grimstad 6. september og ser noen hoppe og danse i vanndammer etter målgang, så er det nok meg. Da har jeg i så fall nådd målet mitt!

3 måneder igjen!

I dag er det nøyaktig tre måneder igjen til Grimstad Maraton, og vi har begynt å se litt mer optimistisk på hele dette opplegget. Kanskje vi faktisk kan klare det, selv om formen var dårligere enn dårligst da vi satte i gang for under en måned siden? Vi har troa! 

For å gjennomføre et såpass langt løp på asfalt, er det greit å ha tilbakelagt en del trening på hardt underlag. Gode sko er også en forutsetning, for vi vil jo ikke ha skader! 

I dag fikk disse bli med meg hjem: 

Tam-tam-tam, hva skjuler seg i denne skoeska??

Spreke farger!

Oves kommentar da han åpna eska var: "Nå blir du i hvert fall sett!" Det blir jeg helt sikkert, men enda viktigere er det at de passet godt til min fot, og er beregnet til asfaltløping. (Så får fargen være en bonus!)

Det sykeste er at jeg faktisk gleder meg til å prøve dem! Jeg hadde ikke trodd at jeg noen sinne skulle glede meg til en joggetur... Det har liksom alltid vært spinning som har vært min greie, men det forutsetter jo både medlemskap på treningssenter og enda bedre planlegging, så det er egentlig ganske praktisk om jeg kan bli bitt av løpebasillen! 

Ove trenger også et nytt par sko, så vi får se om vi kan få tid til å ordne det i løpet av morgendagen. De blir neppe like rooosa som mine, men det er verst for han. Jeg liker litt spreke farger på treningstøyet, men etter utvalget på sportsbutikkene å dømme er knæsjfargene forbeholdt jenter. Kanskje fordi gutter får boost nok av rødbetjuice og stålvilje? 

Tidsklemmetrening på høyt nivå

Til søndag skal minstefrøken døpes, og i den forbindelse var vi på møte i kirka i dag. Etter samtalen med presten, skulle turen gå til barnehagen for å hente treåringen, og på direkten derfra til middagsbesøk. En hektisk ettermiddag, men takket være god planlegging fikk jeg sannelig trent i dag og!

Jeg hoppa i treningstøyet før vi dro i kirka, og starta dagens løpetur på kirketrappa etter møtet. Ove reiste for å hente i barnehagen imens, og svingte i samme slengen innom for å fylle drivstoff for å bruke litt mer tid. De plukka meg opp etter fem varme kilometer. Planen er å øke distansen litt snart, men på dager som i dag er jeg fornøyd med hver meter jeg får skviset inn tid til! Selv om det innebærer løpetights og joggesko i kirka ;)

Kvalmende fremgang

Nå går det fremover! Det er deilig å kjenne at dørstokkmila blir mindre i takt med at antallet tilbakelagte kilometer øker.

Rødbetjuicen ble inntatt før dagens økt. For min del holdt det med noen ganske få slurker før jeg innså at noe større inntak ville resultere i oppkast fremfor trening, mens Ove er sta som få og tynte i seg bortimot en halv liter.

Juicen får han ha for seg selv fremover, så kan jeg ha min egen form for prestasjonsfremmende middel, nemlig musikk. Jeg har "investert" i disse, og testa dem for første gang i dag, i kombinasjon med en nysnekra spilleliste på Spotify.

I løpet av turen ga musikken meg både ekstra energi og overskudd, og et og annet smil over hva jeg hadde klart å legge til på lista. Det er klart bakken må løpes til topps når S Club 7 sprudler i vei med "don't stop, never give up, hold your head high and reach the top"! Når det er sagt, så er fremdeles Rammstein favorittreningsmusikken, men dem er det dessverre forsvinnende lite av på Spotify. Uansett, "høringene" satt godt i ørene, og jeg følte det gikk bra i dag.

Ove fikk gleden av å løpe hjem igjen i dag også. Han følte også at det gikk bra, og velger å skylde på juicen, ikke det faktum at det var ypperlig løpevær pluss at han lånte musikken min... Han er kvalm, men det var visst verd det. Hver sin lyst, sier nå jeg da!

PS: Takk for tuting, smil og tommel opp, Vibeke! Det gir en ekstra boost å bli heiet frem av selveste Helsefrøken ;)