Blog, or it didn't happen!

I dag morges testa vi en ny treningsmetode for oss tidsklemmetrenere: Jeg ammet, så babyen var god og mett, og så la jeg ut på løpetur. Ove ble igjen hjemme for å kle og gjøre klar seg selv, treåringen og nevnte baby, for så å ringe meg og høre hvor jeg befant meg. Han satte gjengen i bilen, og kjørte for å hente meg. Jeg overtok bilen og ungene, mens han løp hjem igjen. På den måten fikk begge trent, uten at vi trengte barnevakt. Turen ble på drøyt fire kilometer på hver av oss. Neste gang satser vi på å øke distansen litt!

Apropos neste gang; Ove er klar allerede. Han har nemlig kjøpt rødbetjuice, som visstnok skal være et vidundermiddel for å forbedre prestasjonene på trening. Effekten er visst bedre jo dårligere form man er i, så for oss blir den antakeligvis rekordhøy!

Jeg fikk forresten beskjed om å blogge om dagens treningsøkt, ellers hadde den vært fullstendig bortkasta. Derav tittelen på innlegget.

PS: Vi har meldt oss på et nytt løp, nemlig halvmila på Skagerakmila i slutten av juni. Vi vurderte å løpe hele mila, for å ha testa distansen, men slo det fra oss etter å ha lest at det var Sørlandets tøffeste mil-løp. Vi er ikke helt der enda!

Bedre og bedre gang for gang

I dag løp vi terrengkarusellen igjen, denne gangen på Nedenes. Løypa var fire kilometer lang, og mye av den var i veldig kupert terreng. Det passet Ove greit som eks-orienteringsløper. I dag var det hans tur til å løpe på tid, mens jeg deltok i barneløpet med treåringen, etterfulgt av en runde på egenhånd i "trimklassen".

Dette var vår femte trening, og vi begynner å føle at det går fremover. For å få hverdagskabalen til å gå opp, ser det ut til å bli vanskelig å få til noe mer enn to løpeøkter i uka nå for tida. Det er sikkert like greit å ikke gå altfor hardt ut, så vi sier oss fornøyde med det. Men: Om en måneds tid går Ove ut i permisjon, så da bør vi vel klare å få til litt mer.

Listefyll

I dag var dagen kommet for vår debut i Tromøytrimmen. Vi deltok i det vi før start hørte omtalt som "barneløpet" på 5 kilometer. Mer enn langt nok i vår nåværende form! I tillegg til en haug med 10-åringer, var det heldigvis noen andre voksne som stilte til start. Noen av dem havnet til og med bak oss til slutt! Vi nådde derfor begge målene for dagen:

1) Overleve
2) Ikke komme sist

I godt driv inn mot mål. Foto: Espen Orre

Se, vi ligger ikke sist! Foto: Vibeke Dehli

Påtatte smil til heiagjengen. Foto: Vibeke Dehli

Vi har nå skjønt at "mosjonister" ikke betyr "folk som er i dårlig form og tar det som en tur". Snarere tvert imot, er det noen som går all in, så er det nettopp dem. De fleste som er på vårt nivå holder seg nok, fornuftig nok, langt unna startnumre og tidtakning, så vi er i grunnen godt fornøyd med statusen som listefyll. Vi endte på henholdsvis 19.-plass i dameklassen og 20.-plass i herreklassen. Noen må jo havne der og! (Leser vi resultatlista på en annen måte, vant Ove faktisk sin klasse. At han var eneste deltaker i den klassen, trenger jo ingen å vite!)

Trilling er trening!

Eller..?

Morgentrim

I dag morges plasserte vi treåringen hos nabojenta, og satte kursen mot Bjønnes stadion. Der putta vi minstefrøken i vogna, og satte i gang med en aldri så liten intervalløkt.

Før start, fortsatt ved godt mot

Etter en runde med rask gange som oppvarming, var planen at den ene skulle gå mens den andre løp, og at vi skulle bytte da den som løp tok igjen den andre.

En god plan i teorien, men i praksis var det et uoverkommelig prosjekt. I hvert fall i vår nåværende form. Vi bestemte oss derfor for at den som gikk skulle gå motsatt vei av den som løp. Det funka bedre.

Siste innspurt

Til sammen tilbakela vi i underkant av fire kilometer før vi var tomme for vann og krefter. Barnevakten hadde dessuten en avtale, så vi hadde ikke all verdens med tid. Sånn er livet som tidsklemmetrenere! Men: All trening er bedre enn ingenting, og slitne ble vi!

Do it now, sometimes later becomes never

En av "fordelene" med å ha baby i hus, er at blogging kan skje til alle døgnets tider. Nå spiser minstefrøken, så jeg stikker nesa innom for å fortelle at vi har meldt oss på 5-kilometeren under Tromøytrimmen neste søndag. Påmeldingen var omtrent like impulsiv som sist. Vi bedriver visst trening etter følgende metode foreløpig:

Det er i grunnen fint med noen sånne forpliktende treningsplaner! Uten dem er det altfor enkelt å finne på unnskyldninger for å sluntre unna, særlig sånn i startfasen før gode rutiner er etablert. Ove sa ja til å bli med, til tross for tidenes morsomste ganglag etter terrengkarusellen. Det lover godt!

Nå sover resten av folket, så jeg får vel vende nesa mot drømmeland igjen selv også. Plutselig er det morgen og full fart i heimen!

Uplanlagt terrengkarusellorientering

Nå er vi i gang! I dag var det duket for debuten vår i Agderpostens terrengkarusell, et fire kilometer langt løp som denne gangen gikk gjennom Åsbieskogen. 

Jeg og treåringen løp barneløypa, mens Ove la ut på sin tur før løperne med tidtakning startet. Det skulle vise seg å bli ganske "skjebnesvangert", for han ble sendt feil vei ut fra start, og endte med å løpe over 1,7 kilometer lenger enn alle andre (bortsett fra de sprekingene som frivillig løp to runder, men de snakker vi ikke om). 

Ove er heldigvis gammel orienteringsløper, og skjønte etter en stund at han hadde løpt feil. Han fant attpåtil ut hvordan han skulle finne igjen den løypa han egentlig skulle ha løpt, og kom seg helskinnet i mål. 

Planen min var å løpe med treåringen, og så passe småtrolla til Ove var i mål. Plutselig fikk jeg tilbud om barnevakt, og endte dermed med å løpe sammen med alle sprekingene som løp på tid. Sånn gikk det: 

Over den første sletta, og borte var de! Jeg hadde lenge ryggen til ei dame med grått hår, men etter hvert løp hun også fra meg. Kilometerne var mange og lange (ok, ikke egentlig så mange, men lange nok!), men til slutt kom jeg meg i mål på et vis. (Heldigvis var det ikke jeg som løp feil, jeg hadde sikkert gitt opp!)

 Etter målgang var det tid for påfyll av væske både for mor og minstefrøkna på 7 uker. 

Alt i alt er vi fornøyde med egne prestasjoner. Det er tross alt ikke bare-bare å legge avgårde på såpass lange turer med bein som stort sett har vært brukt til å gå til og fra bilen de siste par årene, og ting gikk jo ikke helt etter planen for noen av oss. Men: Et sted må man jo begynne, og NÅ ER VI I GANG! 

Shopping

 Innlegget er dessverre ikke sponset av G-MAX

Nytt treningstøy er et must når man setter i gang med ny giv. I dag gikk turen til G-MAX hvor jeg fikk kjøpt meg både tights, t-skjorte og løpejakke. De gamle joggeskoa får vel gjøre nytten en stund til, de har tross alt ikke altfor mange runder i lysløypa bak seg. 

I dag vinner tidsklemma over treningslysten, og det blir definitivt ingen felles treningsøkt. Ove dro nemlig rett fra jobb til et møte, og jeg holder fortet hjemme med ungene. Heldigvis fikk jeg meg en god trilletur i formiddag! I morgen satser vi på å få debutert i terrengkarusellen, vi må bare finne ut hvordan vi gjør det med logistikken først.  

Et sted må man jo begynne....

Når det gjelder motivasjon, er det best å smi mens jernet er varmt. I kveld slo jeg en halv fluefamilie i én smekk da jeg la ut på trilletur i regnværet. Jeg fikk meg en god tur i frisk luft, babyen fikk slappet av litt (Sove? Nei, det var visst ikke den dagen i dag!), jeg fikk kjøpt brød til morgendagens matpakker, og jeg fant ut hvor mye jeg egentlig har savnet lange og gode trilleturer.  

Det er visst ikke bare med treningen vi har et stykke å gå.
Et visst forbedringspotensiale på bildefronten også!

Dette lover godt for fortsettelsen. Litt duskregn er ingen hindring når både store og små er vanntette!

Ove var hjemme med treåringen imens. Det spørs om ikke vi må satse en del på trening hver for oss, og heller ta det som en bonus hvis vi får til noen turer sammen.

Tidsklemmetanker

Hverdagen her i huset er, som i de fleste familier, rimelig hektisk. Etter jobb og barnehage går ettermiddagen slag i slag, og vips så er det leggetid for treåringen. Det blir en utfordring å få plass til trening i den allerede travle hverdagen vår, men det.er jo innerst inne et spørsmål om prioriteringer. Vi vil prioritere dette både for vår egen og barnas skyld.

For å nå målet vårt, trengs det altså trening. Gjennomføring av trening forutsetter tid, motivasjon og viljestyrke. For øyeblikket er det ingenting å si på motivasjonen, og viljestyrken har ennå ikke rukket å bli satt på prøve. Foreløpig er det altså tida som er hovedutfordringen. Det er heller uvisst hvordan vi skal få gjennomført den treningen som trengs, men én ting er sikkert: Vi kommer ikke til å følge et "slik forbereder du deg til 10-kilometeren"-program med faste treningsøkter og målsetning om en gitt progresjon uke for uke. Det har vi verken tid eller mulighet til. Vi vil heller prøve å få klemt inn litt trening her og der, og satse på at det kan føre til stigende formkurve gjennom sommeren.

Aktuell trening og "trening":

• Delta på terrengkarusell. Dette krever en del planlegging, i og med at vi må ha med oss "trillepike" som kan ta seg av babyen, i tillegg til at en av oss må løpe barneløp med treåringen, med mindre vi har med en barnevakt til å ta seg av henne også. 
• Trilleturer med barnevogn
• Små løpeturer i nabolaget og skogen bak huset, etter treåringens leggetid og mens babyen forhåpentligvis sover.
• Jogge ved siden av treåringen mens hun sykler
• Generelt mer aktivitet i hverdagen enn tidligere.

Flere tips tas imot med takk!

Hjelp!

Nå er det ingen vei tilbake, vi har meldt oss på 10-kilometeren under Grimstad Maraton i september! 

10 kilometer er da ingenting, tenker du kanskje. I så fall utfordrer jeg deg til å være med, du og, enten på 10-kilometer, halvmaraton eller maraton! Hvis du derimot tenker at 10 kilometer er fryktelig langt, er du i samme båt som oss. Denne distansen er nemlig mer enn lang nok med tanke på vårt treningsgrunnlag. Her er vår bakgrunnshistorie: 

Ove er 28 år og jobber som trafikklærer. Det er en stillesittende jobb, hvor hverdagstrimmen i løpet av en arbeidsdag begrenser seg til turer mellom bilen og ytterdøra hjemme, og en og annen tur mellom bilen og kontoret. Det er dessuten en jobb det av naturlige årsaker er umulig å sykle til. Fordi jobben hans er såpass stillestående, var Ove lenge bevisst på å trene litt på fritida. En fast løpeavtale og en innebandytrening i uka var lenge rutine, men i 2013 fikk han kyssesyke, og formen gikk fra halvgal til horribel. Sykdommen hang lenge i kroppen, og plutselig var det vanskelig å komme inn i gamle vaner igjen. 

Kristine er 28 år og har for tiden fødselspermisjon, etter at familiens yngste medlem så dagens lys i slutten av mars 2014. Svangerskapet ble mer stillesittende enn ønsket, takket være vondter og plager både med det ene og det andre. Tidligere hadde vi en mer aktiv livsstil, og som studenter trente vi styrke og spinning 3-4 ganger i uka. Det ble det en brå slutt på etter at vi fikk vårt første barn i 2011. Da hadde vi riktignok ikke bil, så Kristine gikk og gikk og gikk og gikk, og kom sånn sett i ganske god form etter fødselen. Denne gangen har vi både bil og en storesøster som skal leveres og hentes i barnehagen, og trilleturene har derfor ikke blitt like hyppige som forrige gang. 

 Med vårt utgangspunkt formmessig, to små barn og en hverdag som allerede er mer enn travel nok, blir det en utfordring å få trent oss opp til å gjennomføre 10-kilometeren om i underkant av 4 måneder. Veien frem mot september vil bli dokumentert her, og forhåpentligvis vil det være motiverende og inspirerende, sånn at vi ikke gir opp underveis.